blendahvit

Da jeg gifta meg, eller inngikk parterskap som det het i gamle dager, hadde jeg lang, hvit brudekjole. Jeg tror ikke jeg kunne hatt den kjolen om jeg hadde gifta meg med en mann. Det er ikke en gang sikkert at jeg ville ha gifta meg. Å være hvit brud hånd i hånd med hvit brud tok brodden av konvensjonene, av det påtatt uskyldsreine, av det å skulle være samfunnets støtte, også kunne jeg love å elske og ære. (Ja, hun sa faktisk det, dommerfullmektigen, selv om det ikke var en del av ritualet. Jeg tror hun ble litt revet med. Vi var jo jævlig vakre!)

Så holdt vi ikke det løftet, og jeg ble singel og helgemamma i blokk. Åpenbart ikke like patetisk som å være helgapappa i blokk, tenker jeg sjølfornøyd, og igjen er det annerledesheten som beskytter. Det at jeg stadig stryker ut «fars navn» på skjemaer og skriver «medmors navn», gir meg en følelse av å gjøre opprør, uten å egentlig gjøre en skit. Det jeg skulle gjort, var jo å rope høyere og be sykehuset/NAV-kontoret/barnehagen/tannfeen om et skjema som passa meg bedre. Eventuelt tegna border, blomster, storker og homoflagg over hele arket. Det at jeg er åpen som skeiv i alle sosiale sammenhenger, gjør at jeg glemmer (eller unnlater) å fortelle andre rare ting om meg sjøl. Det holder liksom, tenker jeg. Og forsvinner.

Det å leve et liv som skiller seg ut på én måte, rettferdiggjør altså et kjedelig liv og manglende engasjement på andre områder. Snart slutter jeg sikkert å resirkulere søpla mi fordi jeg (potensielt, får man si for tida) lever som lesbisk. Eller begynner å abonnere på alskens dumme dameblader. Haha, jeg leser det jo tross alt med en viss ironisk distanse, liksom. Det holder faktisk ikke. Veien er altfor kort fra å delta med ironi til å bli en del av. (Kjønnsrollene. Sannhetene. Normaliteten. Likegyldigheten.) Og selv om jeg ser rimelig streit ut, selv om jeg har Kaci Kullman Five-hårspenne i panneluggen min i dag og glatt kunne gått for å være hetero (innbiller jeg meg, i alle fall), deler jeg ikke den normalitetslengselen som man finner i de kjipeste hjørnene av det homofile miljøet. Homoer som hater paraden for alt glitteret og skammer seg når de ser en mann med rosa skjorte på tv, gjør meg oppriktig sint. Jeg tenker at annerledeshet er et privilegium man skal ta godt vare på, ikke gjemme bort, og heller ikke misbruke til å rettferdiggjøre verdens kjedeligste liv. Du kan gjerne minne meg på det neste gang du ser meg med hårspenne – eller brudekjole – eller kanskje viktigere (for jeg angrer jo egentlig slett ikke på brudekjolen), hvis du mistenker meg for å nikke når jeg egentlig burde sagt nei.