bynatt

Taxi, sein natt. Ring 2 fra Ullevål mot Tøyen. Det er han lille i baksetet som er sjuk, han har fått kvalmestillende og saftis på barnemottaket på Ullevål. Nå er han friskere, det er derfor jeg kan skrive om noe annet med god samvittighet. Om Oslobyen min som er så nattefin og får meg til å føle meg så trygg.

Det er klart det er en klisje, det er nittitallsrockere som synger ballader om Los Angeles:

I drive on her streets cause she’s my companion
I walk through her hills and she knows who I am
She sees my good deeds and she kisses me windy
I never worry, now that is a lie

Og det er klart det er usant. Du trenger ikke lese mange nyheter, se deg mye rundt, for å skjønne at det er en løgn. Men jeg kjenner meg helt fantastisk trygg i Oslo. Jeg tenker at det handler om å ha bodd her store deler av voksenlivet mitt, alt jeg har gjort og alt jeg har fiksa i denne byen, selv om det er et snilt og ukomplisert liv. Jeg husker stedene i kroppen mens taxien kjører forbi.

Der har jeg sykla. Der har jeg løpt. Der har jeg ligget i solskinnet. Der har jeg dansa. Der har jeg vært full. Der har jeg tissa (herregud, det var ikke akkurat mye skjul). Der har jeg kyssa. Der har jeg krangla. Der har jeg blitt dumpa, for lenge siden, akkurat på den benken der. Der har jeg grått. Der har jeg trøsta. Der har jeg hjulpet noen som trengte det. Der har jeg fått hjelp, uten å be om det. Midt i Oslo.

Det går til helvete i nittitallsrockernes låt. Og det går til helvete med mange i denne byen. At byen beskytter, er løgn, det er folka som beskytter hverandre eller gjør hverandre vondt. Men følelsen av trygghet, er det gatelysene som skaper. Gatelysene, neonskiltene, de kjente gatehjørnene og det kjente i fremmede ansikter, i taxisjåføren som ser på lillegutt i speilet, i lillegutt som møter blikket hans, trøtt, men trygg.