«Javisst kan jeg ta med lillegutt på jultrefest», tenker jeg, lett til sinns. «Jeg har jo vært på juletrefest mange ganger, jeg.»
Ja. Som barn. Nå er jeg voksen.
Ti minutter før avgang bøyer jeg meg ned for å tørke snørra av lillegutt og får øye på hullet på mitt eget buksekne. Det er da det slår meg – et bilde fra en gymsal på begynnelsen av åttitallet. Et svært juletre. Meg i hjemmesydd rød fløyelskjole med gullkanter. Mamma i en stripete lilla drakt med vide ermer. Jeg ringer eksen min. «Hei du, jeg har det litt travelt. Pynter man seg på juletrefest?» Ja. Helvete! Jeg vannkjemmer lillegutt med spytt og vuderer han som vakker nok for all verdens juleglans, men jeg må skifte. Lillegutt ser storøyd på at jeg vrenger av meg klærne. Det er ikke tid for dikkedarier, avgjør jeg. Hel bukse, skjorte og litt leppestift får holde.
Skjorte holder i massevis. Det er noe med juletrefest for skeive familier – det er få kjoler å skue. Ellers tradisjonen tro. Grøt og mandariner og gang rundt juletreet. Morsommere enn polonese, men også flere feller å gå i. Jeg går mot kjøreretninga, jeg henger opp mitt tøy når jeg egentlig skal stryke det og tar stadig nabomammaen i hånda på feil tidspunkt. Loddsalget går meg hus forbi, plutselig er det trekning, og jeg og lillegutt har verken J for julenisse eller S for slubbert. Sjølsagt har jeg glemt fotoapparat. Når jeg prøver å få meg kaffe, ender jeg opp med koppen full av gløgg. Og når vi skal gå, oppdager jeg fire fjær fra dunjakka mi som stikker ut fra skjorteskuldra. Som en ribba engel, og nå er jula slutt.
På vei ut møter jeg nissen. Han hvisker noe til meg om magi. Om å heve seg over sin egen avsky for kodene, sin egen hang til å ironisere over konvensjonene. Og hadde jeg det ikke egentlig nokså fint? Jeg lover han intet, jeg har et halvskrevet blogginnlegg i hodet, men han blunker til meg likevel, og jeg tror han vet at jeg kommer igjen neste år.
leirfivel 