I den grad man kan ha et kjærlighetsforhold til en institusjon, så har jeg det til alle folkebibliotekene i landet. Hver kommune – minst ett lovpålagt bibliotek. Gratis, enkelt, levende, flott. Jeg har bodd i sju kommuner og har sju lånekort. Tuller du med folkebibliotekene, tuller du med meg. Jeg bruker å rydde litt mens jeg går mellom hyllene. Jeg liker å alfabetisere. Liker at de mest populære forfatterne like lett kan ende på den nederste hylla som de særeste. Finner jeg ei bok jeg liker, men som jeg har lest, setter jeg den med fronten ut på en ledig plass på enden av hylla. Se, her er det ei god bok. Den er gratis. Jeg går videre, det er desember, og det er på Deichmanske jeg er. På hovedbiblioteket i byen. Jeg nikker erbødig til bronsebysten av Sigurd Hoel. Blunker til Kim Friele. Utenfor står Arne Garborg og rekker tunge til meg når jeg går. Du skal ha attitude for å få hodet ditt utstilt på et offentlig bibliotek.
Det er en regel: Du kan ikke låne bøker og gi dem bort i julegave. Derfor tumler jeg inn på Ark. Der er jeg lost. Årets nykommer: du må vite hvem du er, eventuelt hvem den heldige som skal få gave er, før du vet hva du skal kjøpe. «Til ham?» «Til henne?» «Til alle?» Jeg vet ikke, jeg skal bare ha ei god bok. Til ham: Lars Mytting: Hel ved. («For det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse.») Jeg kjenner mange menn som ikke ville vist særlig stor entusiasme, for å si det sånn. Sjøl synes jeg imidlertid en vedstabel høres ut som et sympatisk bekjentskap. Men jeg skal ha en gave. Til ei kvinne, husker jeg. Hun liker krim, men Jo Nesbøs siste er også «til ham». Jeg savner Deichmanskes utlånsstatistikk. Stemmer det virkelig at flere menn enn kvinner leser Nesbø? Til henne: Bøker med pastellfarger. Barbie for voksne. Huset du elsket. Barnepiken. Én bok skrevet av menn: Arne & Carlos’ Strikkedukker. Jeg går ut, uten bok. Tusen millioner Åge («Til alle») stirrer på meg fra vinduet når jeg går.
Dagens tredje destinasjon: fancy barneklærbutikker. Fordi han er verdt det, denne jula. Å få noen klær fra butikker der de har råd til selge noen få, ikke tusen. Der de lar være å besudle orange giraffgensere og grønne flodhestgensere med biler, blonder og andre kjønnsmerker.
Byens billigste og byens dyreste alternativ følger meg hjem denne desemberettermiddagen. En pose fra biblioteket, en fra barnebutikken på Løkka. To steder som begge tar seg råd til å drite i kjønn.
leirfivel 